Dirdal æresmedlem: Ville ha Støyforeningen høyere opp på banen
2.12.13 Skal du score mål, må du komme deg i posisjon. Sivilingeniør Bjørn Dirdal hadde arbeidet med å redusere støy fra bygg-anleggsvirksomheten i Oslo kommune i flere år, da han ble kjent med Norsk forening mot støyplager (som foreningen het den gang). Han ble valgt inn i styret og ble leder ved første møte, i 1971. Fra første stund av arbeidet han for at foreningen skulle ta en mer sentral posisjon i samfunnet. Et viktig trekk var å etablere et permanent servicekontor for støyspørsmål. Nylig ble han kåret til æresmedlem da Støyforeningen feiret 50-års jubileum.
– Det var flere i det nye styret som hadde de samme tankene om foreningens utvikling. Det var en målsetting det var lett å slutte seg til, sier Bjørn Dirdal. – For min egen del kjente jeg knapt Støyforeningen før det første møtet. Men jeg hadde arbeidet med støyproblemer i tilknytning til Oslo kommunes maskindrift i flere år, og hadde tanker om hvordan støyhensyn burde tas sterkere opp i de drivkrefter som preget samfunnsutviklingen. Mens medlemsmassen i starten var preget av personer med støyplager eller som behandlet støyplager, fikk foreningen etter hvert stadig fler medlemmer som var opptatt av å prege samfunnets rammebetingelser. Blant disse var det personer innen offentlig forvaltning og ellers i sentrale posisjoner. I tillegg blåste det en positiv miljøvind over landet. Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 og Statens forurensingstilsyn (SFT) ble opprettet i 1974. Dette var en del av situasjonen da vi etablerte et servicekontor som en permanent representant for støysaken, sier Dirdal.
Navneendring i 1972
– Som et ledd i en bedre definisjon av foreningen, foreslo jeg endring av foreningens navn til Norsk forening mot støy. Grunnen var at jeg ikke ønsket at støysaken kun skulle assosieres med plagete mennesker. Det var viktig å signalisere utad et engasjement mot støy generelt, og at vi evnet å ta grep. Navneendringen ble vedtatt på årsmøtet i 1972. Da tok jeg også for første gang opp spørsmålet om å opprette Støyforeningens servicesenter, senere kalt servicekontor. Men det skulle gå flere år før dette ble en realitet, understreket Dirdal.
Først på et ekstraordinært årsmøte i november 1974 ble det vedtatt å opprette servicekontoret. Det var en økonomisk vanskelig sak å sikre en finansiering for dette kontoret. Det ble et spleiselag fra flere offentlige etater for å få dette til, og bidragene kom i form av tilsagn om rimelige lokaler, sekretærhjelp, og annen støtte av betydning for driften av et slikt kontor. Et direkte økonomisk bevilgning fra Rikstrygdeverket var avgjørende for å overbevise skeptikerne i Støyforeningens egne rekker.
Opinionsskaper
– Allerede fra opprettelsen av hadde servicekontoret en leder som tok hånd om henvendelsene, men jeg følte at vi trengte et mer tydelig ansikt utad, en engasjert person som kunne representere saken og fronte foreningen, spesielt som opinionskaper. Det faglige grunnlaget var allerede på plass. Jeg selv og de andre i styret hadde ikke anledning til å fronte saken så sterk, vi var også bundet til våre arbeidsgiveres posisjonering. Kanskje hadde vi heller ikke personlige anlegg for en slik rolle. Men da Mutt Aiello ble daglig leder i september 1975, vistedet seg raskt at vi hadde funnet rette person. Jeg vil gi henne en stor del av æren for at det har gått så bra. Hennes uredde pågangsmot, evne til å bli hørt, evnen til samarbeid og ikke minst gode humør har vært panserbrytende. Hun har en stor del av æren for at skuta Norsk forening mot støy fikk styringsfart og ble en viktig faktor i miljøarbeidet i Norge, sier Dirdal
Arbeidskollektiv
– Før servicekontoret kom på plass fungerte styret som et arbeidsfellesskap. Som nevnt var dette en tid med voksende interesse for støyspørsmål, og denne interessen måte tas vare på og videreutvikles. I tiden før opprettelsen av servicekontoret falt det mye praktisk arbeid på styret og på foreningens sakkyndige utvalg, og med stort praktisk ansvar for styreleder. Heldigvis hadde jeg en velvillig arbeidsgiver. Vi lagde blant annet utstillingen «Bare bråk – om støy i nærmiljøet». Den sto 3 måneder i Oslo kommunes informasjonssenter og var ikke minst flittig besøkt av skoleklasser. Vi medvirket også NRK TV´s programserie om støy, i tillegg til en kortfilm i regi av Norsk Film. Vi hadde mye redaksjonelt samarbeid med Teknisk presse, samarbeidet med Norske Sivilingeniørers forening om Støykonferansen 1975, og tok initiativet til Miljødepartementets utredning «Støy i Norge – en oversikt». Den ble forløper til Miljødepartementets senere arbeid med støy, sier Bjørn Dirdal. Det var mange solide støttespillere i det arbeidskollektivet som styre og sakkyndig utvalg utgjorde, og særlig vil Dirdal fremheve Cand. Real Kjell Gjæveness og sivilingeniør Albrect Eika som viktige bidragsytere både når det gjelder arbeidsinnsats og ideer i pre-servicekontorperioden, og etterpå også for den saks skyld.
Gå til nyhetsoversikt
